Kroppens væskeregulering som nøkkel til kronisk sykdom

Et møte med systemkollaps

Da kroppen min kollapset høsten 2014, var jeg totalt utmattet. Det skulle utvikle seg til at jeg i perioder var sengeliggende. Jeg levde med et kaos av symptomer som ingen kunne forklare. Diagnoser som ME, lavt stoffskifte, IBS, kronisk migrene og vestibular migrene ble satt, og stadig nye symptomer ble lagt til, men ingen forklaring kunne fortelle noe om det var en sammenheng i dette. Til slutt innså jeg at jeg måtte lete selv. Jeg la om kostholdet, så på miljø, traumer, toksisitet, belastninger og ernæring. Jeg leste, prøvde, testet og systematiserte. Likevel ble jeg bare sykere. Stoffskiftemedisiner fikk meg på beina, men ikke frisk.

Så kom vendepunktet. Jeg kom over kunnskapen i SelfHealersProtocol og startet med å hydrere kroppen med uraffinert havsalt og vann. Kroppen reagerte umiddelbart. Symptomer jeg hadde levd med i årevis begynte å slippe: ME, migrene, IBS, lavt stoffskifte, histaminintoleranse. De forsvant, én etter én. Noe veldig raskt, andre tok litt tid. Det var ikke et mirakel, men viste seg å være et verktøy: reguleringen av væske og mineraler var nøkkelen for meg. Hvorfor?

Da jeg senere tok grunnmedisin, begynte brikkene å falle mer på plass. Mine selvstudier gjennom flere år, kunnskapen jeg hadde opparbeidet meg for å finne ut av egen sykdom fikk nå flere nye verktøy, og jeg kunne sette navn på det jeg hadde erfart, og utvide min forståelse og dybdekunnskap videre. Jeg forstod hvordan celler, elektrolytter(salter,mineraler og sporstoffer), hormoner og signalstoffer hang sammen. Og jeg begynte å se mønsteret jeg selv hadde levd gjennom, og som utfordret den vanlige forståelsen: At det er mulig at flere sykdommer kanskje ikke skal forstås som separate tilstander, men som et uttrykk for en felles svikt i kroppens væskeregulering.

Veien videre stanset ikke der.
Histamin som ofte knyttes til allergi og inflammasjon, ble den neste nøkkelen. Mer om det senere.

Fra erfaring til forståelse

Min personlige erfaring var utgangspunktet, men det reiste et større spørsmål: Hvordan kunne salt og vann gjøre en slik forskjell?

For å forstå det, måtte jeg se forbi diagnosene og inn i kroppens grunnleggende regulering.

Der fant jeg det jeg oppfatter som et mønster: reguleringen av væske, blodvolum og elektrolytter er ikke bare en detalj i hvordan kroppen fungerer, det er selve fundamentet. Når dette svikter, kan det følge en kaskade av symptomer som lett tolkes som separate sykdommer.

Det er dette artikkelen handler om. Ikke min historie, men den dypere sammenhengen mellom hvordan væske regulerer kroppens ulike funksjoner i et reguleringssystem, og de mange diffuse symptomene som preger vår tid.

Når kroppen mister evnen til å regulere

Kroniske sykdommer forstås i dag som ulike og løsrevne diagnoser: ME, POTS, migrene, IBS, allergier og astma behandles hver for seg som ulike fenomener. Men ser vi på kroppens regulering på et dypere nivå, kommer det frem et annet mønster: Flere diagnoser deler en kjerne av svikt i væske-, trykk- og elektrolyttbalansen. ME/POTS, CFS,
Andre studier viser også at pasienter med Ehlers–Danlos syndrom (EDS), som er en bindevevssykdom, ofte har både migrene og tynnfibernevropati i tillegg til POTS og mastcelleaktivering (Cazzato et al. 2016; van Campen et al. 2018; Seçil et al. 2010). Dette mønsteret underbygger at migrene, bindevevssvikt og nevroinflammasjon ikke nødvendigvis er ulike diagnoser, men kan være ulike uttrykk for samme underliggende problem: en kropp som ikke klarer å holde stabilitet i det væskebaserte miljøet.

Det er ikke tilfeldige symptomer som opptrer side om side, men symptomer som kan være uttrykk for et system som er i ferd med å miste sin grunnleggende evne til regulering.
Forskning peker i samme retning: Nyere studier beskriver hvordan kroppens interstitielle væskestrømmer fungerer som et eget transportnettverk for signaler og stoffer, og at svikt her kan være med på å forklare komplekse sykdomsbilder (Liu et al. 2022).

Vårt indre hav – kroppens mest oversette reguleringssystem

Hva om grunnlaget for helse ikke først og fremst er gener, immunforsvar eller medikamenter, men kroppens evne til å holde sitt indre hav i balanse? Vann og elektrolytter er ikke bare “en væske” i kroppen, men selve fundamentet for liv. Likevel er det som om vi har glemt det mest åpenbare: at mennesket er et havdyr, og at reguleringen av væske, trykk og mineraler som holder vannet i kroppen, avgjør hvordan alle andre prosesser fungerer.

Når dette systemet svikter, vil det medføre konsekvenser for resten av kroppen. Energi, avgiftning, hormoner, immunitet. Alt hviler på en ekstremt finstemt regulering av væske og mineraler i alle kroppens systemer. Likevel finnes det ingen medisinsk spesialitet som har denne helheten i fokus.
Diagnosene spres på tvers av fag: hjerte, nyrer, mage, nervesystem, allergi. Men fellesnevneren: Kroppens væskeregulering i sin helhet, blir ofte ikke sett.

Fra symptomer til systemkollaps

Mennesker med kroniske lidelser opplever ofte symptomer som ikke passer inn i én boks, og symptomene kan være diffuse og flere, med symptomer i flere organsystemer.
Isolert sett kan mange symptomer fremstå som tilfeldige.
Sett i sammenheng, kan de peker mot et lavt blodvolum, elektrolyttubalanser, nedsatt magesyre, dårlig fettfordøyelse og autonom dysfunksjon, alle uttrykk for at kroppens væskebaserte reguleringssystem ikke fungerer optimalt.

Kroniske sykdommer og tilstander som kan være relatert til, eller forverres av elektrolyttubalanser (enten primært eller sekundært), er:

• Kardiovaskulære tilstander. Hjerte/karsystemet

• Nevrologiske tilstander: Sykdommer eller lidelser som påvirker nervesystemet, inkludert hjernen, ryggmargen og nervene

• Endokrine/metabolske tilstander: Sykdommer som påvirker hormonsystemet og kroppens stoffskifte

• Nyrer og væskeregulering: Filtrerer blodet og regulerer mengden og sammensetningen av urin.

• Muskuloskeletale og bindevevsrelaterte: Muskler og bindevev.

• Immunologiske/inflammatoriske: Forhold som involverer immunsystemet og betennelse/inflammasjon.

   

Kroppens indre hav

Menneskekroppen består av rundt 70 prosent vann. Dette vannet er ikke passivt, men leder kroppens elektrisk signaler, og inneholder ioner av mineraler og sporstoffer. Det fyller blodårene, omslutter cellene, driver nerveimpulser, holder trykk i vev og organer, og er avgjørende for kroppens kommunikasjon. Det består i stor grad av elektrolyttbasert væske: blod, lymfe, bindevevsvæske og ekstra- og intracellulær væske, den væsken som er inni og utenfor cellene våre.

Dette indre havet regulerer:

• elektrisk spenning: Hver eneste celle i kroppen skaper elektrisitet for at kroppen og hjernen skal kunne fungere.

• osmotisk trykk: Gjør at væske kan bevege seg gjennom ulike membraner i kroppen.

• cellekommunikasjon: Signaler som en celle sender eller mottar fra andre celler.

• avfallstransport: Blodet bringer oksygen og næringsstoffer ut til cellene og henter ut cellenes avfallsstoffer.

Dårlig funksjon i væskereguleringen kan påvirke energi, avgiftning, hormoner og immunitet. Resultatet er diffuse symptomer som lett feiltolkes som sykdommer og diagnoser, men som i virkeligheten kan være uttrykk for en svikt i grunnsystemet.
Vi kom fra havet, vi lå i fostervann før vi ble født, vi svetter salter, vi gråter salte tårer. Kroppens plasma speiler havets mineralprofil. 
“Elektrolyttinnholdet i den væsken som omgir cellene (interstitiellvæsken), er nesten det samme som i havet, hvor livet engang oppstod.” SNL

Kroppen regulerer væske hele tiden. Når vi mangler væske, kan vi bli slitne, ukonsentrerte og få dårligere hukommelse. Studier viser at 1-2% reduksjon i kroppens væske, påvirker vår evne til å utføre mentale prosesser. For lite væske gjør at kroppen setter i gang stresshormoner for å holde blodtrykket oppe, og dette kan svekke både energi og immunforsvar. Væskebalanse er også helt nødvendig for at kroppen skal klare å rense ut avfallsstoffer og for at cellene skal kunne snakke sammen.


Hele vår regulering hviler på et indre hav som konstant justerer volum, trykk, osmolaritet og ionebalanse.

Problemet er at vi ikke har vært oppmerksomme på hvordan dette fungerer. Vi tror kroppen regulerer dette automatisk, uansett hva vi utsetter den for. Men vi drikker mineralfattig vann, spiser mat med lite eller feil næringsstoffer, og lever i et miljø som tapper kroppen for mineraler som har utallige funksjoner i kroppen.
Uten tilstrekkelig salt og mineraler, kan kroppen ikke holde på væsken den trenger, selv om du drikker nok vann. Forskning viser at natrium er hoveddriver for kroppens væskebalanse. Dersom salt- og mineralinntaket er for lavt, kan kroppen ha problemer med å holde på væsken, selv ved normalt væskeinntak. I slike tilfeller kan du føle deg konstant tørst, fordi kroppen tapper vann raskt. Det skyldes at natrium styrer hvor vannet blir i kroppen, og reguleres gjennom hormoner som styrer salt- og vannopptak. Dette påvirker både blodtrykk, væskebalanse og tørstesignaler.

Et historisk blikk

Salt har gjennom historien vært en essensiell komponent for helse, både som et middel for matkonservering og som en kilde til nødvendige elektrolytter og mineraler. Saltgruver har vært brukt til haloterapi for eksem, astma , lungesykdommer og allergier, og har eksister i mange hundre år. Vi har også en slik saltgruve i drift i Norge.
Før industrialiseringen var salt en livsnødvendighet i kostholdet, og det ble brukt i konservering av matvarer som kjøtt, fisk og grønnsaker.
Dyr får saltsteiner når de går på beite for å få sunne avkom og ha god helse.
Denne tradisjonelle praksisen bidro ikke bare til at mat kunne lagres, men også til at folk fikk tilstrekkelig med de mineralene som er nødvendige for helse.
Etter hvert som kjøleskapene og frysebokser ble introdusert, forsvant behovet for salt i egen matkonservering, sannsynligvis uten at saltets helsemessige egenskaper ble tenkt på.
Jordbrukets bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler har utarmet jorden og forårsaker at grønnsaker har lavere mineralinnhold.
Industrien begynte å raffinere havsalt for standardisering og holdbarhet, men resultatet ble tap av viktige mineraler som kroppen vår trenger.
Vi ser kanskje nå konsekvensene av manglende mineraler i form av økt forekomst av sykdommer og tilstander som er relatert til elektrolyttubalanser og autonom dysfunksjon.

Men hva er salt?

Salt brukes hovedsakelig i to varianter:

Havsalt og koksalt (natriumklorid)

Havsalt og bordsalt er ofte sett på som like, men de har helt forskjellige egenskaper:

• Havsalt er naturens egne elektrolytter og inneholder alle grunnstoffer, salter, mineraler og sporstoffer som kroppen trenger. Mineralforholdet i havsalt er nesten identisk med det vi finner i kroppen vår.

• Bordsalt (natriumklorid) er et rent salt uten andre mineraler og sporstoffer.

Dette betyr at natriumklorid i store mengder kan føre til helseproblemer, mens mineralrikt havsalt kan støtte kroppens naturlige funksjoner. Likevel er det lite kunnskap om hvor viktig et mineralrikt havsalt faktisk er for helsen vår.

Havsaltets unike egenskaper kommer først til uttrykk når det løses i vann og danner en elektrolyttvæske. Summen av alle mineralene, saltene, sporstoffene og vannet skaper en synergi som er livsviktig for kroppen

Paradigmeskiftet fra indre balanse til ytre bekjempelse

Forskere og klinikere som på ulike måter har fremhevet kroppens væskemiljø eller indre miljø.

På 1800-tallet var grunnlaget for en helt annen medisinsk retning enn det vi har i dag i fokus.
Dette var en helhetlig forståelse av kroppen, og flere forskere fremhevet væskens og elektrolyttenes betydning i kroppen:

• Claude Bernard: Milieu intérieur. Kroppens indre væskemiljø som basis for homeostase.

• René Quinton: Oppdaget plasma/havvann kunne brukes for å erstatte blodplasma og elektrolyttvæske. Bruk av sjøvann terapeutisk.

• Dr. Fereydon Batmanghelidj: Dehydrering og mangel på mineraler som årsak til kronisk sykdom, histamin som tørstesignal.

• Gerald Pollack: Vannets fjerde fase og rollen i cellenes energidannelse.

• Antoine Béchamp: Terrengteorien. Sykdom oppstår når kroppens miljø forstyrres.

• Jerry Tennant: Han oppdaget at cellene må ha tilstrekkelig spenning for å fungere, og at kronisk sykdom er forbundet med tap av elektrisk spenning.

• Hans Selye: Viste hvordan belastning (stress) slår ut i kroppens væskemiljø via hormoner, inflammasjon og osmotiske mekanismer.

• Björn Nordenström: Beskrev «biologiske lukkede elektriske kretser» i kroppen, og så kroppsvæskenes rolle som leder for elektriske signaler og regulering.

Historien vi la bak oss: salt, mineraler og helse etter industrialiseringen

I begynnelsen av 1900-tallet fikk John D. Rockefeller en avgjørende rolle i å forme moderne medisin. Gjennom finansiering av forskning og medisinsk utdanning ble helsevesenet profesjonalisert, men samtidig sterkt dreid mot farmasøytiske løsninger.
Med Rockefeller-familiens dominans over farmasøytisk industri og utdanning ble det satt punktum: legemedisin ble bygd rundt medikamenter og mikrober, mens terrengteorien, naturmedisin, helhetstenkning og holistisk helse fikk stadig mindre fokus.

Flexner-rapporten (1910), finansiert av Rockefeller og Carnegie, førte til at over halvparten av Nord-Amerikas medisinske skoler ble lagt ned. Utdanningen ble standardisert og vitenskapeliggjort etter tysk modell, men samtidig ble naturmedisin, homeopati, urtemedisin og andre helhetlige retninger skjøvet ut.

Rockefeller etablerte Rockefeller Institute for Medical Research (1901), som la grunnlaget for vaksiner, antibiotika og syntetiske legemidler og ble kimen til dagens farmasøytiske industri. Fokus ble rettet mot kjemiske og farmasøytiske behandlinger, i tråd med hans interesser i olje- og kjemisk industri.
Naturmedisin og helhetlig tenking rundt helse forsvant. Bèchamp og hans terrengteori som mente at miljøet skader terrenget, tapte mot Louis Pasteurs mikrobeorienterte teori som vant frem. Helse ble definert som en kamp mot mikrober, ikke som en styrking av kroppens indre regulering.

Kritikere peker på at denne omleggingen skapte et helsevesen designet for profitt og symptombehandling, snarere enn forebygging og helhetlig forståelse av sykdom. Avhengigheten av medisiner vokste fram, samtidig som alternative tradisjoner ble marginalisert.
Pasteurs sykdomsteori som peker på ting som kommer utenfra som farlige, som mikrober virus og bakterier, og fremmet løsninger som pasteurisering, vaksiner og medikamenter fremfor forebyggende styrking av kroppens egne systemer.

Resultatet ble en medisinsk praksis som i økende grad behandler sykdommer isolert, uten å ta hensyn til kroppens naturlige reguleringsmekanismer. Kunnskapen om væskebalanse, mineraler, kosthold, miljø og andre fundamentale helseprinsipper ble skjøvet i bakgrunnen, og det som en gang var grunnleggende for å forstå helse, ble nesten helt glemt.
Resultatet er en fragmentert symptomdempende helsetenkning.

Det siste paradigmeskiftet 1991: Den evidensbasert “kokebokmedisinen”.

Den kanadiske legen Gordon Guyatt introduserte i 1991 begrepet «evidence-based medicine» med mål om å gjøre medisinen mer vitenskapelig, effektiv og gjennomsiktig. Året etter publiserte hans forskergruppe et sentralt dokument i JAMA, der EBM ble presentert som et nytt paradigme for å erstatte intuisjon og foreldet erfaring med systematisk kunnskap.
Dette fikk mye kritikk og ble kalt for “kokebokmedisin” som mente at legens skjønn, klinisk dømmekraft og pasientens stemme kunne forsvinne.

.
Moderne livsstil

Påvirker kroppens helse, og flere faktorer undergraver kroppens væskebalanse:

• For lite mineralrikt salt gjør at kroppen ikke holder på nok væske.

• Overforbruk av raffinert natriumklorid

• Kronisk væskemangel

• Ultraprosessert mat, medikamenter og kjemikalier

• Stress og søvnunderskudd

• Mangel på naturlig bevegelse og dyp pust

Dette er faktorer som kan bidra til å lage ubalanser i kroppens væskeregulering. Kroppens indre hav kan tape evnen til å stabilisere trykk, ionebalanse og elektrisk spenning.

Fra fragment til helhet

Når vi tolker symptomer som logiske responser på reguleringssvikt, får vi et nytt rammeverk.

• Det kan forstås som at kroppen forsøker å kompensere, fremfor å angripe seg selv.

• Symptomer er ikke «feil», men strategiske forsøk på å opprettholde balanse under ugunstige forhold.

• Sykdom kan forstås som overbelastning av kroppens grunnsystem – ikke primært som genetiske defekter eller isolerte diagnoser.
  
  

Den manglende helhetlige forståelsen i dagens medisin

Moderne medisin har i stor grad erstattet helhetlig reguleringsforståelse med en diagnose, og symptomorientert tilnærming. Kroppens væskebaserte reguleringssystem, vårt indre hav, blir sjelden anerkjent som et fundament for helse. Fokus rettes mot behandling av enkeltstående sykdommer, mens samspillet mellom væsker, elektrolytter og mineralbalanse overses.

Dette er problematisk fordi evnen til å opprettholde et stabilt indre miljø er grunnleggende for alt fra immunforsvar til avgiftning og energiproduksjon. Når denne stabiliteten svikter, blir varig bedring vanskelig, uansett behandling.

Målet med denne artikkelen er å gjenopplive forståelsen av hvordan kroppens væsker, mineraler og elektrolytter utgjør en reguleringsplattform som alt annet bygger på. Når dette systemet styrkes, øker også kroppens kapasitet til å helbrede seg selv og motstå sykdom.

En invitasjon til alle som ønsker en økt forståelse

Min innsikt eller kunnskap er ikke en fasit eller et ferdig svar, men kan kanskje bidra til å se litt mer av den komlekse helheten som kroppens systemer består av.

Vi må gjenoppdage vann, elektrolytter og væskebalanse, og samtidig utforske hvilke organer, vev og reguleringssystemer som har subtile, men avgjørende roller i denne prosessen. De utgjør til sammen fundamentet for kroppens regulering. Forskningen som peker i denne retningen finnes allerede, men er spredt og fragmentert. Kliniske erfaringer bekrefter mønstrene, men blir ofte oversett fordi de ikke passer inn i dagens diagnosemodell.
Nå er tiden inne til å bygge broer mellom fysiologi, klinisk erfaring, historiske kilder og moderne forskning.

Kroppens væskebaserte reguleringssystem kan være nøkkelen til å forstå hvorfor så mange kroniske tilstander øker, og hvordan vi kan begynne å gjenopprette helsen sett fra et grunnleggende perspektiv.

Mitt personlig perspektiv

Jeg skriver dette ikke bare som en faglig hypotese, men også fordi jeg selv har erfart konsekvensene av en alvorlig og systemisk svikt i kroppens væskebalanse. Jeg måtte på egen hånd finne ut hva som skjedde i kroppen min, i møte med et helsesystem som ikke evnet å se helhet eller sammenheng. Først da jeg begynte å forstå kroppen på denne måten ble jeg frisk.
Denne erfaringen har gitt meg et ansvar:
Fordi det er en epidemi av mennesker med et utall av diagnoser og diffuse symptomer som ikke henger sammen, og som ingen kan hjelpe, ønsker jeg å bidra til en ny samtale:
Å belyse og å skrive artikler fra dette perspektivet, og stille spørsmål ved kroppens grunnleggende reguleringssystem, væskebalanse og funksjonene det har i kroppen.